John Harry Kvalshaug (f. 1944) har vært både skipsfører i MRF/Fjord 1 og ordfører i Averøy kommune (1997–2003), i tillegg til en rekke politiske verv og styreverv innen både offentlig og privat virksomhet og frivillighet. I tillegg har han rukket å stifte en hel del bekjentskap med rangøyinger.
Rangøya har vært et viktig kraftsenter i fiskerinæringen helt fra øyene ble befolket, men fra 1940–50-åra og utover har sterke personligheter med pågangsmot, framsynthet og tro preget øya. De er kjennetegnet ved et tydelig språk, kall det gjerne «rangøysk». Og de er på jakt etter nye løsninger og nye fangstmetoder. På tidlig 60-tall kom Rangøya til Averøya – eller motsatt – og bilene ble brukt til alt. Og ikke minst var rangøyingene sterke på overtro: ryggsekker og paraplyer var «for fjellfinner». Ikke minst måtte damer som kunne «trolle» eller «ganne» pleies.
Bildet er tatt ved siden av en dorry som ble brukt av alle notskøyter. Dorryen var i enden på nota. Ved kasting ble dorryen bemannet med to mann: en rodde og en passet tau og snurpeline, som igjen ble kastet om bord i skøyta etter at nota var utsatt og snurpingen startet. På rangøybåtene var disse brukt til tidlig på 60-tallet da de gikk over til lettbåter med motor. Foto: Terje Holm.
Kring 1920 skaffa Torger Henden sin første 35 fots fiskebåt, og på 60-talet var Terje Henden med faren Edvard T. Henden framleis på fiske med ein 45-foting. Fangsten leverte dei til bestefaren Peder M. Hoel ute i Nebben. På 1970-talet byrja eit nytt eventyr, og Edvard T. Henden var ein av oppdrettspionerane, saman med Kåre Hasselø, Ole Ellingvåg, Einar Ramsøy og Ivar og Einar Rangøy. Resultatet for Edvard T. i 1973 vart 10 tonn fisk ingen hadde råd til å kjøpe. Sidan den tid har næringa opplevd eventyrleg vekst, men også store nedturar, som krakket i 1981. I 2010 gjekk familiebedrifta vidare til neste generasjon og fekk i den prosessen namnet Pure Norwegian Seafood, som i dag sel laks for to milliardar kroner i året. På kulturhelga mimrar Terje Henden om dei første tidene i ei ny næring. Og den som fortel fiskehistorier, har lov å ta i litt. Alt er sjølvsagt heilt sant. Slik berre gode historier er.
Henden Fiskeindustri AS: Terje Henden (t.h) saman med Karl Hasselø og Eldar Arne HendenModerne produksjon ved Pure Norwegian Seafood AS
Konsert med Simen Kjærsdalen. Brygga, søndag 27. august klokka 11.00
Tristan og Isolde er trolig middelalderens mest kjente kjærlighetsfortelling, og mange vil hevde den vakreste kjærlighetsfortellingen noensinne diktet. Den finnes overlevert både i fragmenter og fullstendige versjoner i flere sjangre og av flere forfattere, kjente og anonyme. Fortellingen destillerer frem essensen av den høviske kjærligheten, der den dypeste innsikten kanskje er at der kjærligheten er, er også Gud, og der menneskets morallover råder, er den ikke. Tristan og Isolde er selve fortellingen om kjærlighet og død, et ikon malt frem av de samme hundreårene som skapte katedralene og den polyfone musikken.
De mange originale fragmentene til tross, er fortellingen mest kjent for to moderne overleveringer; operaen av Richard Wagner fra ca. 1860, og Joseph Bédiers svært kildetro roman fra ca. 1900. Passerspisspunktet i begge er Tristan og Isoldes «brødefulle» kjærlighet, og sirklene som slås om dem er av forelskelse, lidenskap, vanvidd, sykdom og død. Tristan er Kong Marc av Englands mest betrodde ridder, men over dette troskapsbåndet står kjærlighetsbåndet han har til dronning Isolde, kongens hustru. Mens både Tristan og Isolde fremstilles som de beste og edleste av alle mennesker – noe som er viktig for at ikke vi skal ende opp med en ren røverfortelling – forbryter de seg likevel mot samfunnets kanskje to sterkest forpliktende moralbånd; troskapsbåndet til sin konge – og ekteskapsbåndet. I menneskenes øyne er de forbrytere, og etter alle gjeldende morallover er de det også, tilsynelatende gitt oss av Gud, men over dette står kjærligheten selv. Det mest oppsiktsvekkende i fortellingen, er hvordan den uten anstrengelse klarer å opprettholde bildet av Tristan og Isoldes kjærlighet som ren og hellig, og gjennom det som må kalles et moralfilosofisk ultimatum overleveres vi en forestilling om at det er slik den er. Denne dypt romantiske forestillingen om kjærligheten som en transcenderende kraft, i ytterste fall overskridende de moralkodene religionen og filosofien har satt, er altså ikke en frembringelse av romantikken – men av middelalderen.
Musikken spiller en viktig symbolsk rolle i eposet, der den hele tiden er et bilde på kjærligheten. I flere scener – om det så er gjennom fuglesang, klokkespill, ballader eller harpespill (til og med en pestskralle får vi i en scene lytte til!) – får vi ta del i hvordan musikken fører de elskende sammen. Tonespråket er – ved at det er ordløst, eterisk og den mysteriøse manifestasjonen av ånd – en anskueliggjøring av de elskedes dypeste vilje til å bli ett i kjærligheten, og om det så må være for å bevare kjærlighetens helligdom: Døden:
«Min venn, slutt dine arme om meg og favn meg så hårdt at våre hjerter brister og våre sjeler flyr bort i dette favntak! Før meg til det lykkens land du fordum talte om, der hvor underbare spillemenn synger sanger uten ende! Før meg derhen!»
Sitatet er fra romanens kulminasjonspunkt, der de elskede på hver sin måte har latt sin kjærlighet formørke av tvil og jordiske anliggender, men her stiger den frem igjen og kaster verdens skitt av seg, slik en svane kan dukke under for å rense fjærene og stige opp igjen forklaret.
Foto: Simen Kjærsdalen
Sitatet er ett av sju jeg vil lese fra Bédiers bok under konserten, som vil bli en kontemplasjon over musikk- og kjærlighetsmotivet i Tristan og Isolde. Suiten Tristans harpe består av 42 enkeltsatser, med samlet fremføringstid på litt over en time. Den er hentet ut av mitt store hovedverk for lutt, som også heter Tristans Harpe. Det store verket består totalt av sju bøker, komponert mellom 2015 og 2022 – til sammen på godt over tusen stykker. Utgangspunktet var en av fortellingens mest ikoniske scener, der Tristan er såret etter en tvekamp og legges i en båt for å dø. Han har verken årer eller seil, mat eller drikke – ja, det eneste han har med seg i båten er harpen:
«I syv dager og syv netter førte bølgene ham varsomt av sted. Undertiden lekte Tristan på sin harpe for å lindre sin kvide. Til sist bar havet ham, uten at han visste det, nær til en strand.»
Siden musikken i myten er et symbol på kjærligheten, forstår vi at dit musikken fører den dødelig sårede ridderen, er til den eneste med evner til å helbrede ham: Isolde. Men helbredelsen er også sykdommen; de elskede merkes av ilden og kastes utenfor samfunnets normer og regler. Men som en annen bok forteller oss: Størst av alt er kjærligheten.
Da jeg i 2015 la ut på min musikalske havreise, var jeg bevisst på at jeg ønsket å skape sju bøker over sju år, som en manifestering av de sju dagene Tristan lå i båten. Midtveis på ferden brøt min over hundre år gamle komponeringslutt sammen, akkurat overlappende med at jeg fikk et nytt instrument i hus. Skillet mellom stykkene komponert på de to luttene er påfallende, der stykkene før 2018 er manende og tunge, mens de etter gjennomgående er lysere og lettere. Suiten inneholder omtrent halvparten av hver og har en slags dåpsstruktur; fra det lyse til det mørke – og tilbake til det lyse. Alt altså ledsaget av sitater fra romanen som danner en ramme om det hele.
Selv om all musikken er komponert på renessansestemt lutt, har jeg ved fremføringen stadig oftere endt med å bruke klassisk gitar. Den klassiske spanske gitaren kan – litt forenklet – sies å være en sammensmeltning av lutten og barokkgitaren, og er slik sett det siste skuddet på luttinstrument-stammen. Gitaren jeg vil bruke er et mesterinstrument av Manuel Contreras fra 1988, en av de aller fremste spanske instrumentmakerne fra den segovianske gullalderen der gitaren gikk fra å være et kneipeinstrument der «de høye tekniske kravene ikke står i forhold til den musikalske verdien», som et norsk musikkleksikon hevdet på 1920-tallet, til å bli et fullverdig konsertinstrument, verdig enhver sal, slik lutten i sin tid også var det. Instrumentet har et usedvanlig bredt gripebrett og gir med sin store tone og helt spesielle klangfylde en kongelig følelse å traktere, passende fortellingens langsomt fremadskridende verdighet.
Om komponisten:
Simen Kjærdalen (født 1972) er komponist for strengede instrumenter. (De foreløpige) hovedverkene er: Den hemmelige hagen for mandolin, Tristans harpe for lutt og Santa Cecilias sanger av ild og aske for ukulele. Den samlede produksjonen består av ca. 2500 lyriske stykker. Noe av musikken er tilgjengelig gjennom Spotify eller på andre strømmingstjenester. Nettside: Simenkjaersdalen.art
Framheva illustrasjon: John Duncan, Tristan and Isolde (1912). (Wikipedia.)
Ole Ragnar Gjøra fra Surnadal driver med med forskning og kartlegging av fugler og utviklingsarbeid innen bioteknologi. På kulturhelga kommer han til Løa med et foredrag om fugler.
Han vil snakke om ærfuglen, fugler på foringsbrettet og ikke minst sitt store forskningsarbeid med vipe og storspove – og helt sikkert innom flere arter. Både vipen og storspoven er truede arter, og Averøy er en av kommunene som har vært med på forskningsarbeidet.
Taekwon-Do er en morsom og spennende aktivitet med stor variasjon, hvor du utvikler god styrke, kondisjon, motorikk og balanse. Du lærer selvforsvar, samtidig som du kjenner gleden av fysisk aktivitet. Vi har et inkluderende miljø, basert på vennlighet og godt samhold.
Taekwon-Do er en aktivitet som passer for alle. Du trener ut fra dine egne forutsetninger. På trening blir alle sett av instruktøren, som motiverer og hjelper deg slik at du får god mestringsfølelse og bedre selvtillit.
Hos oss møter du kvalifiserte instruktører, med godt humør. Du vil oppleve orden og struktur, som gir deg bedre konsentrasjon og fokus. Våre faste rammer bidrar til trygghet på trening.
Hustadvika Taekwon-Do klubb trener i Brynhallen på Hustad, kun 20 minutter fra Kårvåg.
På Kulturhelga Havglimt får du en unik mulighet til å komme og se hva vi driver med i Norges største kampsport!
Oppvisning fra kl. 10, etterfulgt av en introduksjonstrening for de som har lyst å være med – der får du prøve deg på ulike øvelser der vi trener på balanse og styrke, spark på pute – og kanskje til og med litt selvforsvar.
Kom i vanlige treningsklær, husk vannflaske, vi trener barføtt.
Forhåndspåmelding til Inga Mölder, inga.m2012@gmail.com / 40142188. (Spesifiser barn (6–12 år) eller ungdom/voksen!)
Syver Flem frå Averøy viser to kortfilmer som han sjølv har skrive og regissert. Begge to er filma på Averøya.
«Ferdamann» er ein eksistensiell kunstfilm der ein mann gir frå seg alt han eig i bytte mot et kompass. Filma på svart/kvitt 16mm filmrullar.
«Brenn» er Syvers eksamensfilm frå Westerdals og handlar om tre unge gutar som må avgjere kor langt dei vil gå for å vinne tilbake ein bunker. I hovudrollene er averøyingene Julian Slatlem, Anders Rangøy og Andreas Heinonen. Filmen vart vist under Den Norske Filmfestivalen i Haugesund i 2021.
Ei rakettløype er ei kort terrengløype med elektronisk tidtaking. Barna får ein elektronisk brikke som registrerer start, mellomtider og målgang. På den måten kan alle vere med å konkurrere, så lenge løypa er open. Under Kulturhelga Havglimt står Elisabeth og Helge Staurnes for rakettløypa. Brikke og informasjon i kiosken.
Ilze Burkovska Jacobsen (f. 1971) er dokumentarfilmregissør, har filmutdanninga si frå Lillehammer og har etablert seg i Noreg.
Ho vokste opp like ved havet i Latvia, som på den tida låg ved Sovjetunionens vestlege yttergrense. Men havet var likevel heilt utilgjengeleg: det var vakttårn, grensesoldatar og traktorar som harva opp sanda på strendene for å hindre alle fluktforsøk.
I dag er dei baltiske landa i EU og NATO og medlem av stort sett alle vestlege organisasjonar. Men arbeidet med å fordøye den vanskelege historia held fram. I 2018 viste kulturhelga det som framleis var det pågåande arbeidet med «My favourite war» – ein heilaftens animert dokumentarfilm om korleis det var å vekse opp i Sovjetunionen. No har vi gleda av å vise heile filmen.
Meldingane om Min indre skjergard byrja å nå meg på slutten av 70-talet i førre tusenår: øyar med sine innvikla kystlinjer og sin natur, sitt dyre- og mineralrike, kanskje skapt i mitt medvit, kanskje i vårt kollektive medvit, dei viste seg i draumar, blanda seg med tremønstret på skapdøra, den avskalande målinga og solflekkane sine felleserklæringar på skurveggen, i muggsoppens sigersgang.
På 80-talet, under dei mest meiningslause timane på grunnskulen, byrja handa mi nesten heilt av seg sjølv å teikne elvedelta, arkitektur og teiknsystem frå Min indre skjergard. Prikkane voks til byar med gatenett og i ei bukt som knapt var breiare enn ei einaste rute i mattekladdeboka fanst eit heilt assorti av tapte sivilisasjonar.
Då eg studerte ved Statens kunstakademi i Oslo gav eg ved hjelp av kopimaskin ut diktsamlinga «Alfol» som mellom anna inneheld teksten «Utrøst» inspirert av norsk folkeminne, ein song om ei løyndomsfull undersjøisk øy der stormane får kronblada frå epleblomane til å stige opp til overflata. Sjølvsagt planta Utrøst seg også som ein del av Min indre skjergard.
I byrjinga av dette århundret, under høgare studium av varierande intensitet, oppstod den ærgjerrige planen å kartleggje Min indre skjergard. Det er berre å tilstå: det arbeidet pågår framleis. Som eit biprodukt av denne kartografien har det i perioden 2012 – 2023 oppstått ei rekke teikningar av landskap og arkitektur på øyane.
Nokre av bileta har det vore nødvendig å teikne fleire gonger, for det er ikkje alltid så enkelt å samle heile biletet i same univers eller drøymesjikt. Ei rekke på 16 bilete har det likevel gått i orden å samle her ved dette punktet i tid og rom og forme til ei utstilling.
Min indre skjergard Grafikk 2012–2023 Eit håplaust amøbeaktig forsøk på å skape ei oversikt over den grenselause skjergarden inne i meg sjølv. Blyant-, akvarellblyant- og penselteikningar, digital blyant, teikningskollasjar, overteikna digitale trykk. Delar bileta er tidlegare publisert i bøkene Kulelynet bankar når det kjem (estisk Näo Kirik 2019 og finsk , Enostone 2020).
Asko Künnap, våren 2023
Om kunstnaren
Asko Künnap (f. 1971)
Utdanning. Har studert ved Estlands kunstakademi og Statens kunstakademi i Oslo, mastergrad i industri- og miljødesign.
Arbeidserfaring. Har arbeidd som frilansillustratør og -designer, kreativ leiar i reklamebyråa ZOOM Ogilvy og Rakett.
Poesi. Har gitt ut åtte diktsamlingar, tre av desse er også utgitt i Finland. Dikta hans er omsett til engelsk, tysk, fransk, italiensk, ungarsk, russisk, slovensk, serbisk, rumensk, arabisk, nederlandsk, norsk, svensk og finsk.
Bøker. Har designa og illustrert bøker for forlag i Estland, Finland, Sverige og Noreg. Under varemerket Näo Kirik (The Face Church) har han vore forleggjar og formgivar for ei heil hylle full av estisk poesi.
Brettspel. Har tenkt ut, teikna og gitt ut ei rekke brettspel. Spelet Farlander vart i 2005 i Finland og 2006 i Sverige nominert til årets spel, Ussisõnad var i tre år på rad det bestseljande brettspelet i Estland.
Teikneseriar Har publisert teikneseriar i avisene Eesti Ekspress og Sirp og vinbladet Vine. Teiknar og skriv teikneseriane Romrottene for barnebladet Täheke. Rottene har nyleg også kome ut mellom to permar, i boka Rottenroll.
Separatutstillingar. Mot mørkret, Tartu og Tallinn 1998; Til forsvar for samantreff, Tallinn og Pärnu 1999; Dei beste hittil, Riia 2000; Testing av ord og bodskapar, Visby 2005 og Helsingfors 2006; Dine netter er talde, Tallinn og Tartu 2008; Eg har gått lei av meg sjølv, Tallinn 2018 og Tartu 2019, My Kingdom, Visby 2022.
Anerkjenning. Den estiske kulturkapitalens årspris 2003, det estiske nasjonalkulturfondets debutantpris 2003, litteraturtidsskriftet Loomings årspris 2016. Ein vegg full av diplomar for Estlands Vakraste Bok, Marknadsføringsbragden (EFFIE) og reklamekonkurransen Gullegget.
Mine forfedre og formødre som levde ved havet, på havet, av havet.
Avhengige av godt sjøvær og god fangst for å få mat på bordet og mette munner satte fedre og brødre livet på spill, holdt kvinner og barn hjulene i gang på land. De bekymret seg, lengtet, ventet, hadde håp, bad til Gud og holdt sammen.
Minnene ligger i fortellingene, i historiene, i vår genetiske hukommelse. De har preget oss og gjort oss til de vi er, generasjon etter generasjon.
I takknemlighet og kjærlighet hilser jeg tilbake til mine besteforeldre Johan og Borghild, Ivar og Elvida, mine oldeforeldre Albert og Margrete, John og Berit, Peder og Mathea, Knut og Marit: de som levde ved havet, på havet og av havet.
Marit Rangøy Fladset, sommeren 2023
Om kunstnaren
Marit Rangøy Fladset (f. 1964) er født og oppvokst i Molde med foreldre og slekta forøvrig fra Averøya.
Jeg har tegnet og malt hele livet. Det har også i perioder vært svært mye smykkelaging og i de siste årene har glassovnen min gått utallige timer med engler, fisker, måser og krabber og annet som resultat – og noe av det er utstilt på Kulturhelga.
Utdanning
Jeg vil kalle meg selv typisk «selvlært», men av kunstrelatert utdanning har jeg hatt tegning, form og farge på videregående som bonusår etter det obligatoriske «gymnaset». Jeg tok ett år på formingslærerhøgskolen i Telemark, som forberedelse på en høyere kunstutdanning.
Dessverre gav ikke familiesituasjonen på den tiden mulighet til videre kunstutdanning, men jeg fikk mange kreative år i avis med annonse-utforming og tegning. Samtidig ble det tid til å holde på med kunsten på fritiden.
Senere ble det informatikk og logistikk, som var en tilgjengelig og «kortreist» utdanning. I løpet av de fem årene ble det ikke tid til mye kunst, men muligheten kom tilbake i livet mitt etter en alvorlig ulykke hvor jeg ble ufør. Jeg har siden kunnet «kunste» når helsen har tillatt det, noe som har gitt mye glede og mening i en tilværelse dominert av smerter og plager.
Utstillinger
Ett år på Alexandra hotell i Molde, flere ganger opp igjennom årene på kunstkafeen Fole Godt i Molde, på restaurant Piazere på Eide, glassfisker på Romsdalsmuseet og i Bud, enkeltarbeider utstilt i kunstforeningsregi. Flere bilder er oppkjøpt av hotell Seilet i Molde.
Siste store utstilling var fra oktober til juli 2023 i et leid lokale midt i Molde sentrum. Fra og med august har kunsten min vært å finne på Veiholmen i Smøla kommune. Der vil den være fram til neste sommer.
