Føredrag med Kjetil Sildnes
Så lenge det har vore folk i landet har vi ferdast på sjøen for fiske, fangst, transport og oppdagingsferder. Lenge var det med farkostar som folk bygde sjølv av material i området. Det byrja mest sannsynleg med stokkebåtar som vart padla og utvikla seg steg for steg gjennom tusenåra.
Når vi kjem til vikingtida var båtane allereie nokså sofistikerte og utstyrt med råsegl som kunne segle både med og på skrå mot vinden. Dei var også spesialisert i ulike typar for ulike formål og farvatn. Nokre var til godsfrakt (knarrane), andre til troppetransport (langskipa), atter andre til fiske og somme til mindre spesialiserte oppgåver. Nokre var havgående, andre var bygd for fjordar og skjærgard.
Vikingtida tok slutt, men folk heldt fram med å leve og virke langs kysten, og dermed også både båtbygging og -bruk. Båtane vart som sagt bygd av tømmer frå skogen der dei skulle brukast og tilpassa formålet dei skulle fylle. Og måten dei vart brukt på sprang ut frå kulturen som folk langs kysten allveg har hatt: praktisk, egalitært, ujålete.
Dette er vår eigen kystkultur og maritime tradisjon, og den var einerådande langs kysten til ein gong utpå 1800-talet då importerte maritime tradisjonar byrja å få fotfeste: handelsflåten med sine store skip, mannsdominerte miljø, langvarige turar og sære båtspesifikke ord som bysse og pantry, marinen med sin strengt hierarkiske struktur og framandarta formål, og den aristokratiske lystbåttradisjonen, med sin krittkvite og pertentlege estetikk og meir og mindre subtile rikdomsmarkørar.
Desse importerte nykomlingane levde lenge side om side med vår eigen råsegltradisjon, men tok også stadig meir over. Då motoren kom vart det siste spikaren i kista for råsegltradisjonen, og den døydde gradvis ut fram mot 1900-talet med unntak av i fattige kystsamfunn og med ein liten renessanse under andre verdskrig. Dei siste som kjent denne tradjosnen og kunnskapen var i ferd med å døy ut på 70-talet då nokre vakne folk sørga for å lære av dei siste og føre kunnskapen vidare til neste generasjon.
Dette er ei dramatisk historie om ein verdfull kunnskap som nesten gjekk tapt, ein bergingsaksjon i siste liten og arbeid som framleis pågår med å gjenreise kunnskapen om skilnaden på ulike maritime tradisjonar. Dette vil eg fortelle meir om til dei som vil høyre i løpet av Kulturhelga Havglimt på Rangøya.
Helsing Kjetil Sildnes, tradisjonsbærer